Det første som vil slå deg ved "Papirflygere", er hvor visuell den er. I form er den annerledes de fleste andre bøker, med sin punktoppbygging og mange bilder. Boken består av 245 punkter, hvor jeg-personen presenterer korte historier, uttrykk fra sin egen reiseordbok eller filosofiske og eksistensielle betraktninger. Bildene er det mange av, organisert i collager som leder tankene til reising. Kombinert med størrelsen på bildene, gir det en fin postkortestetikk gjennom boken.
Boken starter med at jeg-personen skriver til oss fra togkupeen. Etter hvert skal vi få vite at han har vært sammen med M, men at det er slutt nå. Kanskje er boken en bearbeidelse av dette forholdet? Det å være på vei, enten fysisk gjennom reise eller fra ett stadium til et annet i livet, er et sterkt tema i boken. Det er en lettlest bok, konsentrert i stilen, men med mange flotte vendinger og tankevekkende setninger. Sakte får vi flere og flere biter i puslespillet, slik at vi kan sette sammen en historie om jeg-personens liv. Personer knyttes til, og forhold utforskes. Felles for alle sammen er at de er spennende og lett eksentriske mennesker, slike som passer så godt i romaner.
Tilbakeblikkene fungerer som et vindu inn i fortiden for å se hva jeg-personen har opplevd, hvorfor han har blitt den han er. Familierelasjoner beskrives og viktige samtaler refereres. Men husk at det er jeg-personen som velger ut alt som skal fortelles...
Torbjørn Oppedal er debutant og har skrevet teksten, mens Svein Størksen har laget design og illustrasjoner. Det er et spennende konsept som gjerne må fortsette, når tekstdelen så elegant skaper rom for kreative illustrasjoner.
(FD)
(FD)
Sist oppdatert: 30.08.2021