Øystein Lønn (f.1936) feirer i år 50-årsjubileum som forfatter. Han ble lenge sett på som en forfatternes forfatter. Etter hvert fikk han et publikum utenom de litterære kretsene og har mottatt en rekke priser, blant annet Nordisk Råds litteraturpris for sitt forfatterskap. Han har utgitt både romaner og novellesamlinger, og har en egen måte å skrive på som også kommer fram i denne romanen. Den siste setningen i boka er: «*Det meste ville forbli usagt», og dette kan sies å være typisk for hans skrivestil.
Hovedpersonene i boka, Svend og Helen, møtes hvert år i en navnløs sørlandsby. De tilbringer tre dager på det samme hotellet, der de spiser den samme maten og tar de samme turene. Dette har de gjort i elleve år. Svend arbeider i politiet mens Helen er musiker.
Det er ikke lett å holde tråden i denne boka, den er full av vage utsagn om hvem som gjør hva og hvorfor. Dette er en del av Lønns fortellerstil og det må man akseptere hvis man vil lese boka.
Flukttemaet finnes som et bakteppe for handlingen i flere av Lønns bøker, og slik er det i denne romanen også. Helen kom til Norge som flyktning for 35 år siden. Svends arbeid i politiet har med utvisning av ulovlige innvandrere, og i sørlandsbyen skal han utvise en person som Helen kjenner. Lønn skriver om «flyktningenes tid» som har kommet til Norge, og harselerer med mange nordmenns behov for å skaffe seg dyre hus og biler.
I denne romanen kommenterer Lønn som skjer i det moderne Europa og Norge, flyktningestrømmer, økende anti-semittisme og krig, uten å ha noen løsning på det som skjer.
Tilhengere av Lønns forfatterskap vil kjenne seg igjen i denne boka, men jeg tror også at de som leser Lønn for første gang vil få en positiv leseopplevelse.
(KS)
Boka finnes også som e-bok.
Sist oppdatert: 26.04.2017