Det er vinter og mørketid i Longyearbyen. Eivor har nettopp flyttet til Svalbard med mann og barn. Han skal jobbe som lege ved sykehuset der i et par år. Mørketiden blir tung for Eivor. Hun føler seg svært ensom og strever med å ta vare på barna og seg selv. Hun klarer ikke tilpasse seg livet i det isolerte lille samfunnet og lengter intenst tilbake til Oslo.
Dette er en roman som skildrer livet i Longyearbyen slik det var på 1950-tallet, da byen var fullstendig isolert fra november til mai. Hverken fly eller båt kunne anløpe Svalbard i vintermånedene, og ingen nye forsyninger eller post ble levert i denne perioden. Det er heller ingen muligheter til å komme seg bort fra øygruppa. Tidens kjønnsroller tvinger Eivor til ensomt liv som husmor med to små barn hjemme. De få kvinnene som bor der er stort sett ugifte og i jobb.
En nær venn av familien blir gradvis alvorlig psykisk syk, noe som preger hele familien. Hunden Jossa, som Eivor får låne, blir et lyspunkt og gjør at hun kan komme seg ut på tur på egen hånd.
Romanen skildrer livet i gruvesamfunnet på godt og vondt. Det er mye sosial omgang og festing. Den beskriver klassesamfunnet, miljøet og naturen fra den gang, men det er også lett å kjenne seg igjen for den som selv har vært på Svalbard.
Heidi Sævareid er født i 1984. Hun har skrevet flere romaner for ungdom, og er prisbelønt for flere av dem. Dette er hennes først roman for voksne. Handlingen er inspirert av historier fra hennes besteforeldre, som flyttet til Svalbard på 1950-tallet.
Romanen finnes også som e-bok i appen BookBites.
(UU)
Sist oppdatert: 28.08.2020