Erlend Wichne (f. 1991) kommer fra Mandal, og debuterte som forfatter i 2015. Siden da har han gitt ut flere diktsamlinger og gjendiktninger.
«Sankthans» kom ut i 2019 på Flamme forlag, og beskrives av forlaget som et prosadikt, en sjanger i grensen mellom fortellende tekst og lyrikk. Teksten bærer preg av et assosiativt, lekende språk og er skrevet i noe så sjeldent som andrepersons, «du».
Boken handler om hvordan du-personens familie har en brennende skam, en historie som forties. I glørne av et feberhett sankthansbål fortelles det hvordan oldeforeldrene til du-personen var NS-medlemmer, angivere og krigsprofitører under andre verdenskrig. I kontrast til Mandals skjærgårdsidyll, med krabber, sankthansbål og familieselskap med tress-is, insisterer fortelleren på å grave i historien og forsøke å avdekke hva folk visste. Hvem var denne oldemoren, som meldte seg inn i NS allerede i 1934, men likevel insisterte på at alt hun gjorde var husarbeid? Hvordan forholder familien seg til skampletten, det store sviket og oppgjøret som aldri kom.
Ilden er det gjennomgående temaet i boken. Dette tematiseres gjennom bålet hvor alt kan, og må, slenges på, «alt kan brennes», slik karakteren sier. Men også gjennom den brennende skammen og insisteringen på konfrontasjon er ilden til stede. Blant knasende krabbeklør, majones og remulade konfronterer du-personen sine familiemedlemmer. Hva visste de? Hvorfor er det ingen som vil snakke om dette, og hvorfor, hvis oldemoren kun var husmor, er intervjuet han finner i arkivet både kraftig sensurert og gjort på tysk? Kan man, som onkelen forsøker på, unngå det onde ved å simpelthen nekte å anerkjenne det? Spørsmålene er mange, og Wichne kommer ikke med noen konkrete svar.
"Sankthans" er en eksperimentell bok. Språklig utfordrende og assosiativt flytende. Den tar for seg et viktig tema, men på en måte som innbyr til tenkning og refleksjon. I kjølvannet av Marte Michelets Hva visste hjemmefronten? (2018) og sett opp mot Fløgstad, Rem og Søbyes På æren løs (2020) skriver Wichne seg inn i en rekke av bøker som tar for seg oppgjøret etter andre verdenskrig og hvordan sviket ble bortforklart, fortiet eller unnskyldt. «Det hun ville si, skreiv de aldri ned» sier du-personen i boka, og kanskje er det selve nøkkelsetningen i Wichnes bok. Hvem er det som blir hørt, og hvilke narrativ er det vi godtar og anerkjenner i et slikt skambelagt oppgjør?
(MJ)
Bestill boka
Boka kan også leses i ebok-appen BookBites
Sist oppdatert: 19.08.2021