Forfatteren er født i 1988, og dette er en debutroman.
Tonen slås umiddelbart i denne boka! Allerede etter første side vil du kjenne om du vil fortsette å lese. Stilen er rå, og språket er muntlig og dialektprega. Du skjønner fort at dette ikke er noen søndagsskoletekst!
Gauphosta er ikke en tradisjonell roman. Den har ikke noen løpende handlingstråd. Kapitlene er gjennomgående korte, og det er forskjellige personer (nesten bare gutter) som fører an. De tilhører et pubertalt miljø, og opererer i en slags utvida bekjentskapskrets. Boka har et ganske stort persongalleri, men stort sett glir skikkelsene inn i kollektivet. Konturene til de fleste enkeltpersonene trer ikke særlig tydelig fram. Tonen dem imellom er «tøff», og det er om å gjøre å hevde seg. Mellommenneskelig varme og omtanke får ikke komme til overflata, det gjelder å holde en røff, parat stil. Men vi kan ane såre undertoner. Utover i boka hardner miljøet til, med ett spesielt brutalt kapittel som klimaks. Tittelen Gauphosta refererer dessuten til en mystisk og skummel epidemi, som sprer frykt. Jeg er ikke sikker på om dette skal leses som et konkret fenomen, eller om det skal tolkes mer symbolsk!
Stedsnavn i teksten viser at miljøet er lagt til Rena og omegn. Handlinga foregår rundt 1980-90, på et tidspunkt da den dominerende hjørnesteinsbedrifta Rena Kartong begynte å vakle. Det kan tenkes at dette er med på å prege det miljøet vi møter i boka.
Som nevnt er skriftbildet dominert av muntlig dialekt, et diftongfattig språk. Det synes jeg fungerer fint! Men dette er ikke ei bok som du lar deg muntres opp av. Tror den passer best for lesere i videregåendeskole-alder.
(Ei)
Boka finnes også som e-bok.
Sist oppdatert: 16.09.2021