Romanen er den sjette boka til Kroneberg (f. 1972), hun debuterte i 2010.
Denne boka har et tema som man sjelden finner i bøker av norske forfattere. Hovedtemaet er moderne slaveri, med flere parallelle fortellinger.
Hovedpersonen B. bor i Singapore sammen med familien. Der jobber hun på et krisesenter for kvinner. I arbeidet på krisesenteret får hun innblikk i skjebnene til kvinnene som har søkt tilflukt der. Mange av dem har kommet fra Indonesia for å jobbe som hushjelper i rike familier i Singapore. Her arbeider de lange dager med lite lønn og dårlige forhold. Mange blir nærmest holdt som fanger av arbeidsgiverne sine. Hjemme venter familien på penger fra de som har reist ut, og det er vanskelig å reise hjem. Vi får innblikk i livet på krisesenteret og om et kunstprosjekt som noen av beboerne er med på.
Parallelt med dette får hun en telefon om at eks-mannen hennes i Norge har fått hjerteinfarkt. På grunn av denne kritiske hendelsen tenker hun tilbake på det turbulente forholdet til denne mannen som er far til sønnen hennes.
Samtidig får vi høre om dagliglivet til hovedpersonen i Singapore. Røykdisen fra de mange brannene i regnskogene rundt i Asia gjør det vanskelig å puste og å ta en joggetur.
Forfatteren har selv bodd i Singapore og jobbet på et slikt krisesenter, og ut fra erfaringene der har hun skrevet denne boka.
Jeg synes denne boka hadde et forfriskende og annerledes tema enn mange bøker som utgis i Norge. Gjennom romanen får man innblikk inn i en annen virkelighet og andre skjebner som det er interessant å lese om.
Forfatteren er lærer og har studert nordisk litteratur.
(KS)
Sist oppdatert: 20.06.2018