Bokomtale: Tomas Espedal. Året

Innhold

Debatten går høyt om dagen, om den selvbiografiske skjønnlitteraturen. I moderne tid kan vi si at dette er i ei linje fra Agnar Mykle gjennom Karl Ove Knausgård. I denne nye "bølgen" blir det presserende tydelig at forfatterne tar utgangspunkt i egne liv og erfaringer.

Tomas Espedal (f. 1961) er et av de klareste eksemplene på dette. I store deler av forfatterskapet (og særlig i de 4-5 siste utgivelsene) har han skrevet om sitt ofte vanskelige forhold til familie, slekt og kjærester. Den forrige boka (Mitt privatliv, 2014) var ei slags fotografisk fortelling. I Året ligger formen ganske nært det prosalyriske, tekstlinjene fyller ikke sidebredden. Språket er poetisk, men samtidig med umiskjennelig preg av Espedal sin pugilistiske bergensstil.

Etter et sveip innom verdenslitteraturen, er teksten snart på plass i det hverdagslige og samtidige. I tillegg til smerten rundt det avslutta forholdet til den mye yngre kjæresten (som er beskytta med fiktivt fornavn, men som drevne googledetektiver ikke vil ha mye strev med å finne ut av hvem er i virkeligheten!), spiller også det kompliserte/ambivalente forholdet til faren en sentral rolle i denne teksten. Skildringene av dette er kostelig lesing! Et annet høydepunkt i boka kommer mot slutten, der jeg-personen skal hevne tapet i kjærligheten. Nærmest ulidelig spennende mens det står på!

Teksten preges av mye selvmedlidenhet og nådeløs egenutlevering. Forfatteren synes å befinne seg i ei sklie der det går fort unnabakke. Samtidig er det i boka flere eksempler på tankevekkende sosial bevissthet, i en grad som vi ikke kan huske fra de tidligere bøkene hans.

(Og ja, som Espedal forteller, det er sant at ekskjæresten har debutert med roman i år. Og at den handler om kjærlighet. Det er ikke forbudt å la seg styre av nysgjerrighet!).

(Ei)

Bestill boka

Boka finnes også som e-bok.

Fant du det du lette etter?

Takk for din tilbakemelding

Hva forsøkte du å finne?